mandag 30. mai 2016

Alle disse (s)årene

Etter regn, sol. Ja, slik sies det. Eller også at "over skyene, skinner solen". Det gjør den jo alltid, også når ingen ser den. Men den er der, også når ingen tenker på den. Den bryr seg ikke om oss, den gjør bare jobben sin. Hvor jeg vil med dette? Nei, det vet jeg ikke helt. Eller, jo, jeg vet, men jeg har ingen plan for hvordan dette stykket skal bli til, nei, spesielt ikke ... nå. Så, vel, etter en lang periode, ja, kanskje til og med det meste av livet, og det helt uten å ha forstått det, før, så har jeg hatt det tungt. Vært stresset. Forsøkt å "klare brasene", takle det, stå på, bite ihop ... Ja. Men det skar seg. Langsomt. Langsomt skar jeg meg ... på (sic!) livets skarpe kant. Bak mitt smil. Uten å helt forstå. Uten å forstå, eller reflektere over, annet enn at det ville bli bra - livet - om jeg bare smilte, gjorde som jeg skulle og fulgte strømmen... Men sant skal være sant. Det både ble det, noe av det, ja, kanskje til og med ganske mye, og det ble det ikke, like mye. Og når man er som jeg er, eller kanskje ble, så er det litt for lett å skli på negative tanker langt uti hengemyra. Og det er der jeg havnet. Vet ikke helt når det skjedde. Eller når det begynte. Men nå er jeg godt på vei opp. Jeg vet ikke helt til hva. Men jeg er på vei opp. Opp til overflaten. Med munnen. Så jeg skal få spyttet ut sugerøret og trekke pusten, dypt og godt. Må bare få ut noen av disse kjøttkrokene som har dratt meg hit. Alle. Men det går bedre nå. Ja, det gjør det. Og om det er noe jeg har å si om dette, alle disse (s)årene, ja, så er det mye, mye mer ...

1 kommentar:

  1. Godt å høre/lese at det går bedre med deg, Ken. :-)

    SvarSlett